Hilde Brandshaug Vikås
Hilde Brandshaug Vikås, LRS representant og frivillig i Røde Kors Hjelpekorps, var en av de mange som deltok under aksjonen på Hustavika. Da Hilde sto på mottakssenteret den dagen og så på alle de frivillige som stilt opp, kjente hun på den sterke følelsen av stolthet over hva de frivillige i redningstjenesten faktisk representerer. Det er nemlig ikke tilfeldig at alle de frivillige stillte opp og bidro. Dette er engasjerte og faglig sterke frivillige som øver og trener for å gjøre seg gode for redningstjenesten.
Det er ikke tilfeldig at det går bra
– det går bra fordi vi er forberedt- fordi vi er medmennesker satt i system
Hverdagen er tilbake. Da jeg gikk fra jobb den fredagen så jeg for meg en rolig helg. Ingen store planer. Likevel er bilen min ferdig pakket. Det er den alltid. For jeg er frivillig i redningstjenesten. Og vi har alltid pakket. Vi har alltid vakt. Vi er elektriker, lærer, kokk, skoleelev eller leder i en bedrift, og vi er familiefolk. Alle klar til å slippe det vi har i hendene for å bidra år alarmen går.
Veggene rister og
overdøver samtalene, et nytt helikopter er i ferd med å lande. En ny pulje med redde
passasjerer er på vei inn. Redningsmannskapene på mottakssenteret som har fått
satt seg ned noen minutter for å hente inn litt krefter reiser seg igjen. De
finner plassen sin. Dørene åpnes og de som har stått ute i uværet har rigget
seg til med bårer og tar imot de som kommer ut av helikopteret.
- Dere skulle vært der. Stått på tribunen slik jeg fikk. Jeg fikk tid til å
stoppe opp, i alle oppgavene som skulle løses tok jeg meg tid til å se. I
hallen der det kanskje heller skulle spilles en småguttekamp den helgen var det
fylt opp med folk. Vi har laget et system, og alle er klar.
Jeg vet det har vært rikelig med mediedekning og at vi har fått mye skryt. Både de frivillige og det profesjonelle apparatet. Ting fungerte og hendelsen endte godt.
Men så har jeg så lyst å si en ting til likevel. At det ikke er tilfeldig. Vi greide ikke tilfeldigvis å stille nesten 300 frivillige redningsmannskap i løpet av noen timer, som tilfeldigvis kan førstehjelp, og som tilfeldigvis hadde pledd nok til et helt cruiseskip. For bak medmenneskene og viljen til å bidra når noen trenger det ligger det veldig mye mer. For det er noe spesielt med denne frivillige redningstjenesten vi har i Norge, og jeg opplever ofte at mange ikke har tenkt over hva som ligger i jobben bak. Vi hadde pledd nok til alle om bord på båten. 1300 pledd. Kan du tenke deg hvor mange vafler som må selges for å kjøpe inn 1300 pledd? Vi har kjøpt inn utstyr, vi har pakket hengere, hver enkelt har pakket sekken sin klar og vi har stående avtale med barnevakten. Vi har forberedt oss.
Veggene rister igjen. Et nytt helikopter. Det ryktes at denne gangen kommer det med hardt skadde. At noen av dem er nedkjølte. Jeg står litt bak. Ser på alle vennene mine. De jeg treffer på øvelser og møter. De tøffe gutta som vanligvis sitter på snøscooteren eller bærer den tyngste båra. Nå har de bare seg selv og et pledd. De tar imot dem. Mange av passasjerene er eldre. De er kalde, med oppriktig frykt i øynene. Vi kan ikke sette oss inn i de timene de nettopp har hatt. Tøffingene imøtekommer dem. Legger pleddet rundt dem og finner frem engelsken sin. «Are you okey, sir?»
Ingen får bli med oss fordi de har lyst til å hjelpe. De får bli med fordi de har trent til det og er forberedt. De kan førstehjelp, de har tatt kurs etter kurs. De kan prate i samband. De har bevist at de er personlig egnet. De er gjort bevist på at de kan møte tøffe ting, stygge ting.
På Hustad
satt vi i ledelsen og forberedte oss på at om dette gikk galt måtte vi sende ut
folkene våre i mørket, i stormen på Hustadvika. For å plukke opp folk i
fjøresteinene. Vi har mannskap for det også. Vi telte opp hvor mange
vannredningslag vi hadde. Jeg trakk inn pusten og tenkte - la oss slippe å bruke
dem i natt!
Om skipet hadde gått på grunn hadde vi hatt helt andre bilder med oss videre enn
de vi sitter igjen med i dag. Vi visste at muligheten var der. Og vi visste at
det kom til å bli tøffere enn noen gang. Takk og lov så slapp vi!
Det begynner å bli morgen. Vi får inntrykk av at båten ligger litt tryggere og skuldrene senkes litt. Det må da gå bra nå? Men helikoptrene fortsetter å evakuere. Vi vet at de bare gjøre det om de må. Her i hallen har systemet fått en god gli. Akkurat som om vi ikke har gjort annet. Jeg ser en av passasjerene sitte alene. Veier frem og tilbake om jeg skal gå bort. Vet at han er ivaretatt og kanskje helst vil være alene. Han ser engstelig ut. Jeg innser at situasjonen ikke er noe mere avklart for dem. De vet bare det de får vite av oss. Hvordan er de med alle som er igjen ute på skipet?
Neste lass kommer inn døra og det er da jeg ser det. I mengden av forblåste og medtatte passasjerer i redningsvester så ser den triste mannen igjen kona si. Det blikket, den lettelsen i øynene. Han ser bare i taket og folder hendene. Jeg skulle ønske dere var der og kunne se det.
Han var om bord i et gyngende
skip i mørket, i storm, i et fremmed land. Blir heiset opp i lufta mens kona
står igjen på dekk. Flere timer har gått før hun kommer. Jeg innser hvor sterkt
det må ha vært. Kona ser ikke han. Hun må registreres først. Hun må få av redningsvesten
og sjekkes for skader. Så kommer hun. Jeg kan se det i det hun kommer inn – det
samme blikket. Lettelsen. Omfavnelsen.
Bak dem står kollegaen min – en annen frivillig. Hun er fra Folkehjelpa og jeg
fra Røde Kors. Blikkene våre møtes og vi vet at vi har opplevd det samme. Begge
har tårer i øynene og jeg vet at hun tenker det samme som meg. – Dette er
grunnen- Dette er hvorfor vi gjør det vi gjør.
Aksjonen på Hustadvika var ekstrem, og heldigvis av de sjeldne, men de frivillige i redningstjenesten er ute hver eneste dag. Hele året. I 2018 bidro vi i nesten 1700 redningsaksjoner. De fleste av dem hører du ikke om. Over halvparten av dem omhandler enkeltskjebner. Personer med økt selvmordsfare, demente og mentalt syke.
Det er ikke tilfeldig når vi finner den deprimerte tenåringsgutten ei vinternatt, men fordi at søk og redning for oss er et fag. Fordi vi vet at en savnet person med økt selvmordsrisiko ofte søker seg så vidt utenfor stien, og ute av syne. Vi vet at det haster og vi planlegger og prioriterer basert på statistikk og erfaring.
Det er ikke
tilfeldig at den spreke 60 åringen som har sprunget på fjellet hver dag, men
som den ene dagen får brystsmerter blir reddet. Selv om det ikke var flyvær og
helikopteret ikke kunne lande, selv om ambulansen var langt unna. Det er ikke
tilfeldig at sekken vår var pakket. At snøscooteren var klar. At vi vet at
brystsmerter skal tas alvorlig og at kulde er din største fiende når du blir
syk eller skadet.
Vi har trent, øvet, forberedt oss. Mange helger, sene kvelder. Samlet inn hver
en krone til den snøscooteren.
Av og til må
vi i tillegg ha flaks og marginene på vår side. Og av og til kommer vi for
sent. Da skal vi som mennesker være trent til å håndtere det også. Kokken,
elektrikere, eleven, de skifter om til redningsmannskap. Til å håndtere en
skade, et lik, eller en pårørende.
Vi er frivillige, men profesjonelle. Det er dugnad, men det er fag.
Vi har tenkt å fortsette og fylle disse rommene i samfunnet som ikke kan ivaretas av andre instanser. Det er ikke tilfeldig – vi har tatt på oss ansvaret, vi trener og vi er klar.
Jeg kan lukke øynene og se for meg den eldre mannens blikk enda. Jeg får motivasjon. Det er medlemskveld i dag. Jeg kommer til å stille. Jeg må pakke om bilen min. Få vasket de klærne. Ladet sambandet. Tro hva det er neste gang.
Hilde Brandshaug Vikås
Representant for FORF
de frivillige redningsorganisasjonene i Møre og Romsdal
Røde Kors og Norsk Folkehjelp, Hustadvika 23-24 april 2019