What if 3: Redningstjenesten fungerer godt i dag. Men er vi rigget for morgendagen?

Frivillige organisasjoner er en bærebjelke i norsk redningstjeneste. Men ingen organisasjoner har krav på fremtidig relevans. What if 3 er et forsøk på å løfte nettopp den diskusjonen, før utviklingen tar valgene for oss.

Frivillige organisasjoner er en bærebjelke i norsk redningstjeneste. Men ingen organisasjoner har krav på fremtidig relevans. Når oppdragene endrer seg, teknologi flytter kompetansekrav og frivilligheten selv er i bevegelse, må vi forstå hva dette kan bety for vår egen rolle. What if 3 er et forsøk på å løfte nettopp den diskusjonen, før utviklingen tar valgene for oss.

Av: Erlend Aarsæther, daglig leder Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum

Hver eneste dag løses redningsoppdrag gjennom et samspill mellom offentlige, private og frivillige ressurser. Når mennesker blir borte, når været slår om, når ulykker skjer eller samfunnet rammes av kriser, er frivillige organisasjoner en svært sentral del av løsningen.

De fleste av oss som er en del av denne virkeligheten kjenner på stolthet over det vi har bygget opp. Det er det god grunn til. Frivilligheten representerer ikke bare kapasitet og kompetanse. Den representerer lokal kunnskap, tillit, kultur og mennesker som stiller opp når andre trenger det mest.

Men nettopp fordi dette er så viktig, er det kanskje på tide å stille et spørsmål som er mer ubehagelig enn vi er vant til:

Hva om det som gjør oss sterke i dag, ikke nødvendigvis er det som gjør oss sterke i morgen?

For det skjer store endringer rundt oss, og de skjer samtidig.

Oppdragene i redningstjenesten er i endring. Flere beskriver at oppdragene blir raskere, mer komplekse og mer teknologitunge enn tidligere. Samtidig skjer det en teknologisk utvikling som endrer både arbeidsmetoder og forventninger til kompetanse. Kunstig intelligens, droner, sensorer, sporingsdata og analyseverktøy er ikke lenger fremtidsdiskusjoner. De er allerede i ferd med å påvirke hvordan oppdrag løses. Parallelt ser vi klimaendringer, nye risikobilder og et økt fokus på beredskap, krisehåndtering og totalforsvar. 

Og samtidig skjer det enda en større endring som kanskje er lett å overse. Frivilligheten selv er i endring.

Mange kjenner det allerede i hverdagen. Det kan være vanskeligere å få folk til å ta på seg ansvar over tid. Rekruttering oppleves annerledes enn før. Det er færre som ønsker tunge verv og store forpliktelser. Kompetente frivillige har flere arenaer de kan engasjere seg i, og forventningene til mening, faglig utvikling og fleksibilitet er annerledes enn tidligere. 

Ingen av disse tingene er nødvendigvis dramatiske hver for seg.

Men summen bør skape bekymring.

For mange organisasjoner kan dagens situasjon oppleves som stabil. Aktiviteten går. Oppdrag løses. Kurs gjennomføres. Det kommer fortsatt folk på øvelser. Men stabilitet er ikke nødvendigvis det samme som robusthet.

Noen ganger kan stabilitet skjule at endringene allerede har begynt.

Vi er nok mange som kjenner igjen følelsen. Organisasjoner eller lokalforeninger kan se sterke ut på utsiden, helt til man plutselig oppdager at sentrale instruktører har sluttet, at fagmiljøer er blitt svekket, at utviklingskraften har falt eller at de mest kompetente menneskene ikke lenger bruker energien sin på organisasjonen. Da kommer ofte erkjennelsen sent: Det som ser ut som et plutselig problem, har ofte utviklet seg over lang tid. Når utviklingen stopper opp, blir konsekvensene gjerne først synlige når det allerede er vanskelig å snu.

Dette handler ikke om enkeltorganisasjoner. Det handler heller ikke om å svartmale fremtiden. Det handler om at vi må erkjenne en grunnleggende realitet: Ingen organisasjoner har krav på fremtidig relevans.

Ikke noen av oss.

Fremtidig relevans avgjøres ikke av historien vår, hvor mange medlemmer vi har eller hvor viktige vi har vært. Den avgjøres av evnen til å utvikle seg i takt med samfunnet rundt oss.

Det betyr ikke at vi skal kaste alt vi har bygget opp. Tvert imot.

Mye av styrken i frivilligheten ligger nettopp i det som ikke kan erstattes av teknologi eller profesjonalisering: lokal tilstedeværelse, erfaring, tillit og kultur. Men det betyr heller ikke at disse kvalitetene alene er nok dersom verden rundt oss endrer seg raskere enn vi gjør.

Det er nettopp derfor arbeidet med «What if 3» er viktig.

«What if 3» skal være en strategisk utredning med et 10–15 års perspektiv som skal analysere hvordan utviklingstrekk i samfunnet og redningstjenesten kan påvirke frivillighetens rolle, og hvilke utfordringer og muligheter dette skaper for oss fremover.

Ikke fordi vi trenger enda en rapport.

Men fordi vi trenger å forstå hva som er i ferd med å skje mens vi fortsatt har gode muligheter til å påvirke retningen.

Derfor er det svært gledelig at Nasjonalt Redningsfaglig Råd har gitt mandat og mulighet til å starte dette arbeidet. Det gir både legitimitet og et nødvendig felles rom for å løfte blikket, stille de vanskelige spørsmålene og diskutere utviklingen av redningstjenesten på et strategisk nivå. Dette handler ikke om én organisasjon, men om fremtiden til frivilligheten som en samlet del av norsk redningstjeneste. 

Samtidig er dette ikke et arbeid som kan gjennomføres av en liten arbeidsgruppe alene. Skal analysene bli gode nok, må de også bygges på erfaringene og perspektivene til dem som står i dette hver dag. Frivillige mannskaper, instruktører, lokale ledere, fagmiljøer, forskere, samarbeidspartnere og beslutningstakere.

Jeg vil oppfordre medlemsorganisasjonene i FORF til å delta aktivt. Ikke bare i selve utredningsarbeidet, men også i diskusjonene som må komme rundt møterom, på kurs, i redningsgrupper, i lokallag og i fagmiljøer over hele landet.

Vi trenger analyser. Vi trenger nye perspektiver. Vi trenger kritiske spørsmål. Vi trenger mennesker som utfordrer etablerte sannheter og peker på ting vi ikke ser selv.

For dette handler i bunn og grunn om noe mer enn en rapport eller et prosjekt. Det handler om vår egen fremtid.

Vi går inn i dette arbeidet med stor respekt for det som er bygget opp gjennom mange år, men også med en erkjennelse av at ingen av oss har alle svarene. Derfor må vi være kunnskapssultne, nysgjerrige og åpne for å bli utfordret.

For dersom vi begynner denne diskusjonen for sent, risikerer vi å oppdage at fremtidens redningstjeneste allerede er i ferd med å formes – og at vår egen rolle i den er blitt mindre enn vi trodde.